UH-sektoren – og hele kunnskapssektoren – er inne i store endringsprosesser, både i Norge og internasjonalt. Endringene er forbundet med utviklingen i samfunnet for øvrig. Det er viktig å finne kunnskapsbaserte løsninger på store samfunnsutfordringer som klimaendringer og det grønne skiftet, politiske og demokratiske utfordringer og fattigdoms- og helseutfordringer. For at UH-sektoren skal kunne bidra best mulig i dette arbeidet, er en god karrierepolitikk ett av flere fundament som må være på plass. Karrierepolitikken må bidra til å styrke kunnskapssektoren og bygge opp under den faglige aktiviteten som er nødvendig for å møte de pågående samfunnsutfordringene.
Universitets- og høgskolerådet (UHR) mener det er viktig å sikre at en karriere i akademia fremstår som attraktiv, at karrierepolitikken tilpasses et samfunn og et institusjonslandskap i endring og at strukturen og virkemidlene understøtter kjerneaktiviteten i sektoren. UHR har derfor i økende grad de siste årene vektlagt karrierepolitikk for vitenskapelig ansatte i sine handlingsplaner.
Et viktig utgangspunkt for denne prioriteringen ble lagt i 2014 da UHR satte ned en arbeidsgruppe som fikk som mandat å utarbeide et inspirasjonsnotat om karriere og mobilitet for forskere i UH-sektoren. Målet var å inspirere institusjonene, samt å oppfordre myndigheter, finansieringsorganer og arbeidslivsorganisasjonene til et mer systematisk og helhetlig arbeid på dette området. Rapporten Bedre karrierepolitikk for vitenskapelig personale ble levert juni 2015.
De siste årene har flere andre aktører arbeidet med å håndtere noen av utfordringer i karrierepolitikken. Karrierepolitikk har kommet inn i politiske styringsdokumenter som stortingsmeldinger og etter hvert i Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning (Kap 2.4.)
I Stortingsmelding 16 (2016-17) Kultur for kvalitet i høyere utdanning, kom regjeringen med flere tiltak knyttet til karrieremuligheter ved universiteter og høyskoler: «Ett av målene med denne stortingsmeldingen er å bidra til at undervisningskompetanse skal vektlegges tyngre i akademia enn i dag, ikke bare ved ansettelser, men gjennom hele karrieren.» Det skal stilles krav om pedagogisk basiskompetanse og undervisningserfaring ved ansettelse i alle faglige stillinger, og suksessivt høyere krav til undervisningskompetanse for stillinger som professor og dosent enn for stillinger på lavere nivå.
I tillegg la meldingen opp til å:
- i samarbeid med institusjonene og organisasjonene vurdere å ta i bruk en stilling som «praksisprofessor»
- arbeide videre med sammenligning med andre lands systemer og se på behov for endringer i det norske systemet
De to første punktene er fulgt opp gjennom revidering av Forskrift om ansettelse og opprykk, de to siste ble utredet av Underdal-utvalget. Meritteringsordninger for utdanningsfaglig kompetanse er nå på plass på de aller fleste institusjoner.
Kravene som stilles til fagmiljø som stilles for å bli akkreditert som universitet, og for å etablere master- og doktorgradsstudier, i studiekvalitetsforskriften og studietilsynsforskriften har ført til at tidligere undervisningstunge profesjonsfag har blitt mer forskningstunge. Økt vekt både på forskning og undervisning har dermed gitt en utjevning mellom disse kjerneaktivitetene. Utdanning blir mer vektlagt innenfor tradisjonelt mer forskningstunge miljøer, og forskning har fått en større rolle innenfor de tradisjonelt mer utdanningstunge miljøene. En slik utvikling er i tråd med et nasjonalt og internasjonalt fokus på samspillet mellom forskning og utdanning og viktigheten av forskningsbasert utdanning.
I 2019 satte UHR ned to arbeidsgrupper, den ene med utgangspunkt i utfordringen knyttet til stillingsstruktur, hvor forslagene fra Underdal-utvalgets ikke hadde ført fram. Den andre arbeidsgruppen hadde sitt utgangspunkt i hvordan forskere og forskning vurderes i lys av endringene knyttet til åpen forskning.
Les mer her: