I vår hadde Klassekampen en reportasje om postvesenet og spurte i den anledning en ansatt med flere tiårs fartstid hva som hadde endret seg mest i jobben hans. Svaret han ga var fremtiden.

Det svaret gjelder langt utover postvesenet. Tiden foran oss fortoner seg som mer usikker i dag enn noen gang i min levetid. Det gjelder både de globale utfordringene vi må løse gjennom internasjonalt samarbeid, og de spesifikke utfordringene Norge står overfor. Her hjemme skal vi blant annet venne oss av med oljeinntekter og utvikle et mer fremtidsrettet næringsliv, samtidig som utgiftene øker i takt med at forholdstallet mellom yrkesaktive og alderspensjonister endrer seg.

Vi lever altså i en tid som setter mer press på ressursene våre enn tidligere, og hvor det å prioritere riktig vil få store konsekvenser for hva slags samfunn vi overlater til de neste generasjonene. En tid som krever at vi evner å tenke nytt og klokt for å løse de problemene vi står overfor her og nå, og for å ruste oss for å håndtere utfordringer vi ennå ikke aner konturene av.

For universitets- og høyskolesektoren er nok også fremtiden det som har endret seg mest. Det er urovekkende at regjeringen i en tid hvor vi er avhengig av kunnskapsbasert nytenkning, velger å nedprioritere høyere utdanning og forskning.

I statsbudsjettet for 2022 er bevilgningene til vår sektor kuttet med over 1 milliard. Det er historisk mye. Utover de innlysende problemene kuttene medfører for institusjonenes budsjettarbeid inn mot neste år, er signaleffekten kanskje enda verre. Vi risikerer å sakke akterut i forhold til andre land i Europa som tvert imot øker sin satsing på utdanning og forskning.

Skulle nedprioriteringen av vår sektor vedvare, vil det ikke bare svekke vår posisjon internasjonalt, men også begrense vår mulighet for å ta ut hele potensialet når det gjelder å bidra til de omstillingene vi så sårt trenger.

Selv om institusjonene rapporterer årlig på en rekke indikatorer, studiepoengproduksjon, doktorgradsproduksjon, publiseringspoeng, eksternfinansiering, mm, er vår sektors samlede bidrag til samfunnsutviklingen er vanskelig å kvantifisere.

Et godt eksempel er sektorens rolle når det gjelder innovasjon. Prorektor Rune Dahl Fitjar ved Universitetet i Stavanger har gjennom sin forskning vist at det kun er 2 prosent av innovasjonsaktivitetene i sektoren som fanges opp av dagens indikatorer.

Å etablere et indikatorsystem som fanger opp alle de ulike aktivitetene som pågår på universitetene og høyskolene, er fåfengt og heller ikke noe poeng i seg selv. Derfor er vi glade for at Kunnskapsdepartementet nå signaliserer at styringsparameterne skal avvikles. Men utfordringene med å synliggjøre vår rolle og viktigheten av å satse tungt på vår sektor består.

Fremtiden for vår sektor har også endret seg med hensyn til kravene som stilles til de høyere utdanningsinstitusjonene. De siste årene har vi fått flere nye stortingsmeldinger og nasjonale strategier med tydelige forventninger til oss: arbeidslivsrelevans, livslang læring, økt mobilitet, desentralisert utdanning, økt digitalisering for å nevne de meste sentrale.

Alle aktverdige formål som sektoren gjerne bidrar til, men å innfri på alle disse områdene krever ressurser i form av både vitenskapelige og administrative ansatte. Med budsjettinnstramninger og pålegg om å redusere midlertidighet i sektoren, er det vanskelig å se hvordan dette regnestykket skal gå opp.

Der er tegn som tyder på at fremtiden også endrer seg når det gjelder måten vår sektor skal styres på. Da Styringsmeldingen ble lansert tidligere i år, vakte den begeistring. Her skulle det styres mindre i det små og mer i det store, i tråd med den varslede tillitsreformen. Tillit som jeg vil påstå sektoren har vist seg verdig.

Den siste tiden har vi imidlertid blitt møtt av det motsatte. Et vedtak fattet av universitetsstyret til en av våre medlemsinstitusjoner er blitt overstyrt politisk, og ifølge Hurdalsplattformen vurderes det å endre universitets- og høyskoleloven slik at universitet- og høyskolestyrene myndighet innskrenkes.

På tampen av forrige uke ble det også varslet at flere institusjoner vil bli bedt om å øke antall studieplasser i sykepleie uten at finansiering følger med. Dette skjer uten at de utfordringene som sektoren har påpekt er blitt adressert: EØS-reglementet som stiller krav til andel praksis i studiene, problemet med å skaffe praksisplasser på sykehus og i kommunene, og problemer med å skaffe faglige ressurser og da særlig på professornivå. Denne måten å kommunisere med sektoren på gjør vår hverdag vanskeligere.

Fremtiden har altså endret seg langs flere dimensjoner og vi endrer oss med den, men vi må ikke miste vår identitet. Våre institusjoner er arnestedet for den frie tanke, sannhetssøking og dannelse. Det må verken vi eller politikerne glemme.

Sunniva Whittaker, styreleder

Universitets- og høgskolerådet